Stress smitter

Stress smitter.
Mange tror stress er et individuelt problem.
 Men det stemmer ikke.
 
Stress forplanter seg – i team, organisasjoner og samfunn.

På en treningssamling i New Zealand trente vi på praktisk stresstoleranse. 

Vi skulle dykke ned på bunnen, gå frem og tilbake med manualer – uten å puste –
 mens vi trente på å regulere pust, puls og reaksjoner.
Men det som traff meg sterkest, var ikke selve øvelsen.
 Det var hvordan andres stress påvirket meg.
Når én i gruppa ble urolig, endret hele stemningen seg.
 Kroppen min strammet seg. Tankene gikk raskere.
 Og plutselig ble det vanskeligere å holde roen –
 til tross for at jeg visste at jeg hadde både kunnskapen og evnen til å gjennomføre.
 Likevel lot jeg andres uro smitte over på meg.
 Under vann.

Det minner meg på én ting:
 Negativ energi smitter mer enn vi tror.
Akkurat det samme skjer i organisasjoner.
 Når stressnivået hos nøkkelpersoner er høyt, påvirkes alle. Det skaper kollektiv uro.

Og da hjelper det lite med stressmestringskurs for mellomledere –
 eller mindfulness-apper til de ansatte –
 hvis toppledelsen fortsatt opererer i konstant fight/flight-modus.

Jeg har sett det flere ganger:
 Ledere som virkelig vil at folkene deres skal få det bedre –
 men som glemmer seg selv.
De legger til rette for andre, men mister kontakten med egen regulering.
 Og da setter de også tonen – uten å mene det.

Vi må jobbe systemisk med stress.
 Ikke bare individuelt – men relasjonelt, kulturelt og strategisk.
 Fordi stress er en felles tilstand.
 
Og kanskje dette handler om mer enn arbeidslivet?
Vi ser det i samfunnet også.
 Et konstant bakteppe av usikkerhet, polarisering og uro –
 som forplanter seg i familier, i nyhetsstrømmen, i kroppen.

Akkurat som i bassenget på New Zealand:
 Når én mister roen, kjenner alle det.
Men det motsatte er også sant:
 Når én roer ned – åpner det for at flere kan puste.
Derfor trenger vi flere som går foran.
Som kan utøve ro – på vegne av kollektivet.